Skip to content

Å løpe flere mil – det finnes ingen snarveier

Posted in Treningsglede

God onsdag og hei til deg som titter innom! Været er nydelig og det får meg alltid til å ville løpe en tur når været er digg. I dag tenkte jeg å skrive litt om det å gå fra å løpe noen få kilometer til å løpe noen mil.

Jeg har alltid vært aktiv. Som liten drev jeg med handball og fotball. Da jeg i tenårene sluttet med det startet jeg å trene på Jæren Sportssenter. Selv om jeg har drevet en god del med ulike gruppetreningstimer har jeg alltid vært glad i å løpe. Jeg har nok siden jeg var 16 år løpt på tredemølle eller ute vil jeg tro uten at det har vært noe konkret mål. Jeg har enten løpt for å varme opp til en styrke økt eller bare løpt for å løpe om dere skjønner hva jeg mener. Distansen 5 km har derfor lenge vært veldig komfortabel for meg og jeg tenkte ikke noe mer over at jeg kunne løpe lengre, før i fjor. I 2016 bestemte jeg meg for å melde meg på mitt aller første halvmaraton.

Jeg startet januar 2016 å tenke ut hvordan jeg skulle trene frem mot halvmaratonet. Det som ble min løsning var å følge løpeprogrammet som jeg fant på Runners World.no og det er utelukkende årsaken til at jeg fikk øynene opp for å løpe lengre distanser! Med det løpeprogrammet lærte jeg flere ting:

Å løpe roligere: En har lett for å tro at all løping må gi blodsmak i munnen for å være «godkjent» som trening. Det er helt feil! Veldig stor del av treningen din bør ligge i det vi kaller pratetempo, spesielt langkjøringsturene.

Å Gradvis løpe lengre distanser: Ved å følge programmet fikk både kropp og hodet jevnlig øke antall km for hver uke. Jeg løp 6, 8, 11,13,18 km gradvis. Dermed hang jeg med både fysisk men også mentalt.

At alt er mulig: Før jeg startet programmet hadde jeg aldri løpt over 1 mil. Etter å ha følgt programmet  i 2 perioder merket jeg hvor komfortabelt det plutselig ble med 17 km! 

Det jeg husker veldig godt var første gang jeg skulle løpe 13 km. Det føltes så langt! Etter å ha løpt 13 km kom en liten seier og slik fortsetter det. Deretter ble det en liten seier når jeg løp 17 km. Å ha løpt halvmaraton ble selvfølgelig en stor seier og det gav virkelig mersmak. Det var så utrolig kjekt å ha trent konkret frem mot noe for å så lykkes.

Tiden gikk og et nytt år kom. I starten av 2017 hadde jeg ikke den aller største løpeglede og det var helt utelukkende kun fordi jeg ikke hadde et klart mål! Jeg gikk å tenkte hva jeg skulle løpe i 2017 men ble ikke helt enig med meg selv. Jeg vurderte å melde meg på ny halvmaraton men vurderte enda mer å melde meg på et helmaraton. Helt spontant meldte jeg med like gjerne på Ultramaraton og så var ballen i gang.

Umiddelbart etter at jeg hadde fått plass på Ultramaraton løpet 17 juni kom en stor motivasjon over meg igjen. Jeg fikk enormt med løpeglede og ble ivrig etter å finne min veg frem mot løpet. Jeg ble med i løpegruppen til gutta som jeg har skrevet om før på bloggen og jeg tok selv kontakt med Livskraft AS for å få hjelp. Jeg ville ha hjelp til å legge opp treningen min frem mot målet.

Å løpe i terreng var nytt. Ankelene mine var ikke sterke og jeg merket hvor hardt det var sammenliknet med grus/asfalt. Det gav også en motivasjon, jeg måtte presse meg enda mer og gradvis har jeg blitt mer og mer venn med terrenget også. Jeg har enda til gode å bli venn med tuer men de tror jeg aldri jeg vil bli helt venn med. Hver søndag løper vi langtur ute i hovedsaklig terreng og det er rart hvordan kroppen er i stand til å tilpasse seg, forbedre seg og ikke minst bygge seg opp. Det som var 2 mil terreng tidligere i vinter var knallhardt! Samme løypen i dag noen måneder senere: hardt men helt overkommelig!

På søndag valgte vi en litt ny vri, vi løp mer flatt og løp ved sjøen. Jeg kunne umiddelbart kjenne hvor godt beina fløt og vi ble enige om å passere 30 km fordi så langt hadde ingen av oss løpt før. Foruten om at jeg gikk litt tom for energi på slutten av turen (Takk til Cato som reddet meg med litt næring) var det en sykt digg opplevelse. Da jeg stoppet klokken min hadde jeg løpt 32 kilometer og det er herved min lengste distanse hittil. Jeg er imponert over kroppen vår, hvordan den tilpasser seg og hvor trenbar den er!

For 1,5 år siden hadde jeg aldri trodd at å løpe 32 kilometer ville gå så fint. Jevnlig og riktig trening over tid gir resultater. Klarer en å strukturere seg, sette seg et mål for så å jobbe hardt frem mot målet, ja da er alt mulig. Til helgen skal vi i løpegjengen løpe rundt 70 kilometer fordelt på lørdag + søndag. Det hadde ikke vært mulig for 1 år siden, mens nå er det mulig. Jeg har trent for å få det til å bli en mulighet. Jeg har gradvis utvidet min løpedistanse. Jeg har flere ganger gått ut av min komfortsone for å forbedre meg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jo jeg vil få frem at det å løpe lengre distanser ikke er gjort på 1-2-3. En er nødt for å trene seg opp gradvis. Utvide antall kilometer litt etter litt. Likevel vil jeg påstå at en kan lære seg å like løping. Ved å ha et konkret mål. Er målet ditt sterkt nok vil du undervegs klare å komme over den barrieren som vil komme. Å når du bryter barrieren  – ja da lover jeg deg at treningsgleden kommer for fullt! Det gir hvertfall meg enormt mye glede å løpe og jeg er sikker på at jeg vil føle meg ustoppelig når jeg ligger totalt utslitt i målområdet den 17 juni! Da vil liksom alle forbredelser, alle tidligere morgener, alle kilometer og all slit være verdt det.

Takk for at du leste min løpehistorie!

Husk at alt er mulig.

Beate

2 Comments

  1. Nina
    Nina

    Imponerende!

    3. mai 2017
    |Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.